Solskinnshistorier

På denne siden håper jeg at vi som har fått barn etter habituell abort-diagnosen kan dele solskinnshistoriene våre, slik at vi sprer optimisme til dem som fortsatt sliter.

For å fortelle historien din, legg til en kommentar under!

4 Comments

  1. Cecilie

    Deler min historie, med mange vonde stunder, tårer og nerver, med en lykkelig slutt etter 3 år og 5 graviditeter…. I oktober 2008 opplevde vi gleden over positiv graviditetstest for første gang, har invitert til 34-års fest samme kveld så alkoholfri vin gjemmes bak kjøkkengardinene og festen går sin gang. I julebordstiden skal jeg være 11-12 uker på vei, men får en ekkel følelse av at ikke alt er som det skal. Bestemmer oss for å ta privat ultralyd og betaler 1200 kroner for å få den vonde beskjeden om at følelsen stemmer, ingen hjerteaktivitet og utviklingen stanset for flere uker siden, uten at kroppen har latt meg få vite det. Drømmen og tanken om sankthans-baby må skrinlegges, vi har det vondt, men vet at dette ikke er uvanlig og klarer og se fremover mot nytt forsøk. Da de 2 neste forsøkene ender omtrent på samme vis vokser fortvilelsen, man blir nesten desperat, søker nettet for all informasjon tilgjengelig. Etter 3 aborter får vi tilbud om utredning for habituell abort ved Ullevål sykehus, noen blodprøver og ultralyd som ikke viser noe unormalt, ble ikke mye klokere av det. Er fortvilet over å ha havnet i den lille gruppen kvinner som opplever uforklarerige aborter gang på gang, hvorfor meg?

    Selv uten svar får jeg resept på crinone og albyl-E, blodfortynnende, just in case! Blir gravid på ny, for fjerde gang i januar 2010. Blir sykemeldt 100% i første trimester, godt å ta det med ro, men det blir lange dager med mye tid til å tenke og surfe! Får ultralydundersøkelse ukentlig på IVF-avdelingen på Ullevål, og alt ser bra ut frem til uke 12, ny rekord! Blir da sluppet «fri» med beskjed om at dette anses som et normalt svangerskap, slutter på albyl-E og crinone og returnerer til jobb ved påsketider. Har i mellomtiden fått henvisning til en dyktig gynekolog, dr Ullern og har time hos henne i uke 15 for å legge planer for oppfølging i svangerskapet. Bestemmer oss for først «å ta en kikk på krabaten» som hun sier og jeg legger meg til rette, klar for å se hjertet og bevegelser, kanskje kan vi se kjønn også nå om jeg er heldig!? Når gynekologen blir helt stille, leter og leter og jeg selv ser på skjermen at det er helt stille, går det opp for meg – det har skjedd igjen! Og jeg som hørte hjerteaktivitet med dopler sist uke, det kan ikke være sant!? Må ta telefon til jobben og si at jeg ikke kommer som planlagt, turen med ungene (jobber som pedagogisk leder i barnehage) må gå uten meg. Får tak i mannen min og på nytt sitter vi på venteværelse på Ullevål og venter på bekreftelsen.

    Denne gangen må jeg «føde» da jeg har gått såpass langt, en grusom opplevelse som jeg ikke skal fortelle så mye om annet enn at etter 36 timer på sykehuset kommer vi hjem og jeg er langt nede, tenker at å få barn aldri skal skje oss. Er sykemeldt i noen uker, før jeg sakte returnerer til hverdagen, vi skal gifte oss i juni og mye skal planlegges. Brudekjolen som er bestilt og skulle romme en 5 måneders gravidmage må syes inn. Bryllupet gir meg noe positivt å fokusere på og det blir en herlig dag med familie og venner, super fest og mye moro! Sommeren går i bølgedaler, vonde stunder og mye tanker, men vi bestemmer oss for at vi skal prøve igjen. Gjør også undersøkelser vedr. klinikker i England og Finland som screener eggene for å finne de friske om det skulle være problemet for oss.

    Ny positiv graviditetstest i september 2010, jubelen står vel ikke i taket, men det er jo eneste håp for å få drømmen oppfylt. Går på crinone til uke 11, tar albyl-E hele veien (til uke 35), ultralyd hver 14. dag hos dr. Ullern og jobber 60%. Ukene går og stemningen svinger mellom forsiktig optimisme og vonde tanker som er vanskelig å kvitte seg med. I romjula er det til for ordinær ultralyd på A-hus i uke 19, for en milepæl! Alt ser fint ut og det er antageligvis ei jente på vei. Tar en 3d ultralyd i uke 27 og først da klarer jeg å se frem imot og planlegge å få baby i hus, bestiller vogn og seng og kjøper inn de første klærne. Jobber frem til påske og påfølgende permisjon, ser at det var en perfekt kombinasjon med travel jobb med herlige unger annenhver dag for så avslapping de dagene jeg var hjemme.

    14 dager før termin går vannet, på Oslo Nye Teater av alle steder, med hele familien tilstede og morningen etter, i begynnelsen av mai, kommer vår etterlengtede skatt til verden, ei stor sterk og fin jente. Hun er nå 5 måneder gammel og fyller huset med latter, skravlig og massevis av glede. Vi nyter hver dag og koser oss. Selv om mye av det vonde nå er glemt er det nok noe jeg tar med meg resten av livet, vil nok på at vis prege meg lenge.

    Dette ble en lang historie, men håper den kan hjelpe noen som sitter i den vonde tiden nå, man grubler, blir nesten menneskesky og kobler seg av resten av verden. Jeg leste et sted at en lege uttalte: «9 av 10 kvinner som blir naturlig gravide vil få barn tilslutt», dette var noe av det jeg klamret meg til, samt solskinnshistoriene på barnimagen.com hvor blant annet Siren var en utømmelig kilde av gode råd og trøst. Lykke til alle sammen som er i vår eksklusive gruppe! Klem Cecilie

  2. Håpefull77

    Og her er min lange historie.

    Jeg ble gravid første gang i begynnelsen av 2007. Graviditeten endte fort i en veldig smertefull spontanabort.
    Det tok litt tid før jeg ble gravid igjen, men lykken var stor da jeg ble det. Jeg fikk en minimal blødning, legevakten nektet å sende meg til ultralyd og fastlegen mente det var unødvendig, men han henviste meg til privat ultralyd. Det endte med en spontanabort i uke 11, rett før jul. Siden kroppen ikke hadde ordnet opp selv ble det utskrapning på sykehuset. Det vonde for oss oppe i dette var at min svoger og svigerinne hadde termin samtidig som vårt barn og fortalte dette i julen. Men hun er verdens herligste niese:)

    Vi ble fort gravid igjen, men det endte fort i en ny spontanabort. Denne gangen ordnet kroppen opp selv. Vi ble henvist til utredning av fastlegen. Men innen vi fikk time til denne, var jeg gravid igjen. Fastlegen ville nå sykemelde meg, men jeg nektet.
    Graviditeten gikk sin gang og håpet virkelig at det bare var uflaks med tidligere spontanaborter. Var på privat ultralyd i uke 6 og der så gynekologen liv. På vei hjem fra påskeferie oppdaget jeg en minimal blødning igjen. Var da 8-9 uker på vei. Legevakten ville ikke sende meg til ultralyd denne gangen heller, siden blødningen var så liten. Men denne gangen sto jeg på mitt og fikk ultralyd. Det var liv, men hjerteaktiviteten var ikke som den skulle. Blodprøver med noen dagers mellomrom viste at det synkende HCG nivåer, og ny ultralyd viste at det ikke var liv. Ny utskrapning. Denne gangen fikk vi streng beskjed om å ikke bli gravide før utredningen var ferdig.
    Høsten 2009 ble vi utredet. De fant ikke noe galt. Men for sikkerhets skyld skulle jeg få tilførsel av HCG de første 12 ukene i neste graviditet. Jeg ble fort gravid og HCG tilskudd ble gitt. Jeg ble 50 % sykemeldt. Legen ville at jeg skulle vært 100 % sykmeldt, men det orket jeg ikke tanken på. Det ble tatt jevnlige blodprøver av HCG nivå og ultralyder. Legen så plommesekken på ultralyd i uke 6, men så ikke hjerteaktivitet, siden det enda var tidlig så ble HCG prøve ble tatt. HCG nivået tilsa at dette ikke gikk bra, var telefonen jeg fikk fra sykehuset lille julaften. Første juledag fikk jeg en skikkelig blødning og sterke smerter. Og den 5 spontanaborten var en realitet.
    En kan jo si at høytider ikke var noe særlig for oss. For 3 gang kom jeg tilbake til jobb fra jule eller påskeferie, måtte late som det hadde vært helt topp, mens det egentlig var rett og slett helt jævelig (sorry ordbruk). Den ene kollegaen etter den andre kom og fortalte de fine nyhetene om at de var gravide. Venner som hadde startet sine babyprosjekt samtidig med oss var nå gravide med nr 2. Jeg datt skikkelig i kjelleren.

    Vi fikk beskjed om å vente 3 menstrasjoner før vi prøvde igjen. Jeg begynte med å legge om kostholdet og kuttet ut alt av melke og hveteprodukter. Samt reduserte sukkerinntaket. La om til et det jeg kaller sunt lavkarbo kosthold, kuttet ut ris, pasta, poteter og sukker. Spiste masse grønnsaker, noe nøtter og litt fett. Tok en del tilskudd av vitaminer, bla sink, selen, b vitaminer. Bryllup ble planlagt og fikk tankene mine over på noe annet. Vi bestemte derfor å utsette babyprosjektet vårt til etter bryllupet.
    Jeg ble kjapt gravid etter bryllupet. Testen slo ut når jeg var 3,5 uke på vei. Sykehuset ble ringt og jeg startet med HCG tilskudd umiddelbart, dette fortsatte jeg med til uke 12. Fikk denne gangen også Abyl-E, dette tok jeg frem til uke 33 eller 35. Jeg fikk masse ultralyder og ble 100 % sykmeldt hele svangerskapet. Sykemeldingen føler jeg nå at var nødvendig. Jeg har nok et indre stress når jeg jobber, for jeg merker nå at jeg er mye mer avslappet i kroppen.
    Det var et tøft svangerskap med masse opp og nedturer. Men heldigvis flest oppturer:) Jeg kjente tidlig liv og datteren vår ga meg ofte bekreftelser på at hun hadde det bra.
    Datteren vår ble født i april 2011, hun var frisk og fin. Det var helt fantastisk. Hun er nå 6 mnd og er helt vidunderlig:) Så alle som sliter med habituell abort, det er håp. Vi måtte gjennom 5 spontanaborter og 4 lange år før vidunderet kom.
    Vi fikk fantastisk oppfølging og hjelp av fastlege og Drammen sykehus:) De var ikke alle på sykehuset som var helt positive på våres vegne under utredningen, men det gikk heldigvis bra til slutt.

  3. Renathe

    I 2007 ble jeg gravid på første forsøk og hadde et ukomplisert og fint svangerskap som resulterte i en nydelig velskapt gutt. Da gutten vår var nesten 2 år ønsket vi at han skulle få søsken.

    Jeg ble som første gang gravid på første forsøk, og alt var bare fryd og gammen. Men så en dag i uke 6 kom det plutselig litt blod på papiret da jeg tørket meg etter toalettbesøk. Jeg stivnet til og ble livredd for at dette skulle gå galt. Jeg fikk time hos fastlegen og hun henviste meg videre til gynekolog, og jeg fikk komme til samme dagen. På ul kunne man se fosteranlegg, og gynekologen mente at dette kunne gå riktig fint, men fikk ny time 2 uker seinere for å se om alt var greit. Jeg gikk på støtt og stadig på do for å sjekke om det kom mer blod, men de første dagene var det bare litt brunlig utflod. Men etter en ukestid så fikk jeg mage/ryggsmerter og begynte å blø masse. Følte verden gikk litt i grus da, og jeg skjønte at nå aborterte jeg. Så da jeg møtte opp hos gynekologen etter 2uker, så visste jeg at jeg ikke var gravid lenger. Han sa at vi kunne bare prøve igjen så fort vi følte oss klar, og at jeg da kunne bestille time direkte hos han for tidlig ul.

    Jeg var veldig ivrig på å bli gravid igjen, så vi begynte prøvingen med det samme og ble gravid med en gang. Denne gangen måtte det jo gå bra! Var til ul i uke 7, og da var det ikke så mye å se på skjermen. Gynekologen måtte dessverre informere meg om at enten var jeg mindre på vei, eller så var dette en missed abortion. En ny grusom uke i uvisshet ventet meg, for så å få bekreftet at ingenting hadde skjedd på 1 uke så dette var en missed abortion. Jeg måtte på sykehuset for å få piller til å sette i gang aborten. Det hele ble en lang prosess der jeg blødde på og av i noen måneder. Først over 2 mnd etter at jeg hadde tatt pillene ble graviditetstestene «endelig» negative igjen.

    Vi ventet 1 menstruasjonsyklus og så prøvde vi igjen, og denne gangen ble jeg også gravid med det samme. Var kjempe engstelig for hvordan det skulle gå denne gangen. Og dessverre så ble det en repetisjon av abort nr 2. Ikke mye å se på ul i uke 7, måtte vente en uke for så å få bekreftet på ny ul at dette var en missed abortion. Denne gangen orket jeg ikke tanken på medikamentell abort, så jeg sa at jeg ville ha utskrapning. Synes det var mye greiere, for da ble jeg fysisk mye fortere ferdig med prosessen.
    Jeg var ganske utkjørt både fysisk og psykisk etter å hatt 3 aborter i løpet av et halvt år, så nå bestemte vi oss for å ta en pause. Gynekologen gav meg resept på crinone og albyl-E og sa at dette kunne jeg starte på neste gang jeg ble gravid, og så skulle jeg som vanlig få ul rundt uke 6-7.

    Vi ventet noen måneder og så startet vi prøvingen igjen. Etter 2 sykluser var jeg ikke blitt gravid og jeg merket meg at jeg spottet blod en ukestid før jeg fikk mensen. Jeg bestemte meg for at ved neste syklus skulle jeg ta el-test og starte med crinone et par dager etter positiv el-test for å se om spottingen da ville holde seg borte.

    Jeg gjorde som jeg planlagte og i oktober 2010 fikk jeg positiv el-test, og 3 dager etterpå startet jeg med crinone. Etter ca 12 dager tok jeg en graviditetstest og den var positiv! Jeg bestilte umiddelbart time hos fastlegen min og da hun hørte jeg var gravid igjen, så sa hun at nå skulle vi putte meg i dvale og jeg skulle være fullt sykemeldt de første 3 mnd. Det var utrolig godt at hun tok initiativet til dette, og jeg trengte virkelig å ha fri de månedene. Det å være gravid i seg selv var en såpass stor belastning for meg psykisk, at det var godt å slippe å tenke på noe annet enn meg selv og familien min.
    Rundt uke 7 var det tid for ul. Jeg var helt nervevrak. Spydde i parkeringsgarasjen, og tårene bare rant da jeg kom inn på legekontoret. Gynekologen sa at jeg bare kunne sitte meg i stolen så vi kunne få dette unnagjort. Jeg så ikke stort på skjermen, og tenkte å nei nå er det gått galt igjen! Men plutselig sa gynekologen «jeg har allerede sett at det ser fint ut» og så pekte han på skjermen og viste meg og mannen min et bittelite bankende hjerte <3 Nå rant tårene igjen, men denne gangen av glede! Endelig våget jeg å tro på at denne gangen skulle det gå bra. Jeg fortsatte på crinone fram til fullgåtte 12 uker, og albyl-e tok jeg hver dag til 12 fullgåtte uker, deretter fortsatte jeg på albyl.e annenhver dag fram til uke 36. Jeg fikk ul i uke 9 og uke 12 og siden alt da så fint ut sa gynekologen at nå kom det nok helt sikkert til å gå bra.

    Jeg klarte ikke senke skuldrene helt før jeg var på ul i uke 18 og fikk se en perfekt liten jente på skjermen. Nå var jeg sikker på at dette ville gå bra.

    I slutten av juni 2011, 5 dager før termin kom mitt lille mirakel til verden. Hadde en flott, rask og ukomplisert fødsel, og endelig var jeg tobarnsmamma.
    Er nå i mammapermisjon og har en herlig gutt på 4 år og en nydelig jente på snart 7mnd.

    Jammen var det tøft når det stod på, men når jeg fikk lille skatten i armene mine så var det verdt alle tårene.

  4. Eli

    Jeg og mannen min bestemte oss for å prøve å lage vårt første barn våren 2008, og da ble jeg gravid på første forsøk. Lykken sto i taket, og vi dro på privat ultralyd i uke 7 for å se hjerteslagene til vidunderet vårt (ja, så naive var vi den gangen at vi tok det for gitt at alt skulle være bra!). Ultralyden viste et foster som målte 5 uker, og ingen hjerteaktivitet. Gynekologen insisterte på at jeg bare hadde tatt feil av syklusen, og da hcg fortsatte å gå oppover slo vi oss til ro med det. Da vi var på ferie i Italia i uke 11, begynte jeg å styrtblø. Jeg ble sendt med ambulanse til et sykehus, hvor en ultralyd viste et foster som fortsatt målte 5 uker… Det ble gjort en utskrapning, og vi var i stor sorg. Men vi prøvde på nytt, og jeg ble igjen gravid etter et par måneder. Den gangen gikk svangerskapet helt fint, og gutten vår ble født sommeren 2009.

    Da han var 7 mnd gammel bestemte vi oss for å prøve på nr 2, siden vi ville ha tette søsken. Jeg ble igjen gravid på første forsøk, og en ultralyd i uke 9 viste et tilsynelatende friskt foster. Men da jeg var litt over 12 uker på vei, begynte jeg igjen å blø. Det viste seg at fosteret ikke levde lenger, og jeg ble sendt hjem fra sykehuset med beskjed om at jeg kom til å blø som en litt kraftig menstruasjon. Vel, det endte med vannavgang og rier og en fødsel på badet… Jeg er fortsatt temmelig bitter på sykehuset som sendte meg hjem for å gå gjennom det alene.

    Etter 6 uker med blødninger og til slutt en utskrapning av rester som lå i livmoren, begynte vi etter hvert å prøve igjen, og jeg ble gravid etter noen måneder. Det svangerskapet endte med magesmerter og blødning i uke 6, og innleggelse og operasjon pga svangerskap utenfor livmoren. Heldigvis endte det ikke med at de måtte ta egglederen allikevel.

    Vi prøvde igjen med en gang og jeg var igjen gravid etter kort tid. Det svangerskapet hadde jeg flere blødninger, og ultralyd viste et foster som ikke fulgte utviklingen slik det skulle, samt blødninger i livmoren, men siden de så et svakt bankende hjerte i uke 7 så skulle vi vente og se det an. I uke 9 ga de opp, da hjertet ikke banket lenger, og det ble tatt en utskrapning. 2 uker etter ble jeg oppringt fra sykehuset med beskjed om at det var en blæremola, og jeg hadde tett oppfølging og store bekymringer i noen måneder pga dette.

    Det ble tatt blodprøver for å sjekke for blodpropptendenser, men alt kom tilbake negativt. Jeg hadde ikke ellers noen standard utredning for habituell abort.

    Da vi endelig fikk prøve igjen etter blæremolaen ble jeg igjen gravid fort. Denne gangen sto jeg på blodfortynnende sprøyter, bare for sikkerhets skyld i tilfelle det kunne gjøre noe. Jeg hadde blødninger flere ganger, men hver gang viste det seg at alt var bra med fosteret. Jeg fikk en fantastisk oppfølging hele svangerskapet hos en privat gynekolog, og i januar kom verdens skjønneste lille jente til verden. Svangerskapet var veldig tungt psykisk, og jeg klarte ikke å tro på at vi skulle få et barn før hun var ute.

    Jeg unner ingen å oppleve alt vi har vært gjennom, men akkurat nå er jeg verdens mest lykkelige mamma til to nydelige barn. Jeg får ofte tårer i øynene når jeg ser på den lille jenta vår og tenker at Endelig har vi klart det! Hun er virkelig verdt alt strevet og alle tårene…